-
Lokalhistorie i kortform 

På denne siden finner du artikler fra Rjukan og Tinn ulike lokalhistoriske temaer. Alle er presentert med tillatelse fra opphavspersonene. I den grad det har vært mulig er også artiklene illustrert, fortrinnvis med bilder med klar relasjon til innholdet. Målet er å bygge opp en digital lokalhistorisk kunnskapsbase som bidrar til å øke allmennkunnskapen blant mennesker som har tilknytning til eller stor interesse for den unike industri- og krigshistorien i Rjukan.
Det er ikke copyright på innholdet på denne siden. Men det er vanlig kutyme at man henviser til kilden/opphavspersonen dersom man gjør seg nytte av innholdet i offentlig sammenheng.
 
De første fagforeningene i Vestfjorddalen
Tom Nilsen/Helge Songe

Den første fagforeningen i Vestfjorddalen ble stiftet i 1895. I 1895 ble Det norske Vei - og Jernbanearbeiderforbund (skiftet etter hvert navn til Norsk Adbeidsmandsforbund) etablert Kristiania.
Året etter hadde forbundet 500 medlemmer med fem jernbaneavdelinger på Nordlandsbanen og fem veiarbeidsforeninger spredt rundt om i landet. Blant de fem siste finner vi Maristiens Veiarbeiderforening. Dette var den aller første fagforeninga i Vestfjorddalen. Den er omtalt i tre brev som fins i arkivet til Norsk Arbeidsmandsforbund. Men allerede i 1897 skriver O. Sønning at foreninga var oppløst, sannsynligvis fordi arbeidene i Maristien var ferdige.
Den neste fagforeninga i Vestfjorddalen var Rjukanfos Arbeidsmannsforening. Denne ble stiftet 21. april 1907, av tunnelarbeidere ved Øvre Rjukan kraftanlegg. En av arbeiderbevegelsens pionerer på Rjukan, G. A. Franzén, skrev i 1924 om anleggsarbeidernes historie på Rjukan. Han forteller at foreninga egentlig ble starta av den kjente agitatoren Hans Berntsen på et møte på Svelgfoss 5. november 1905. Det var 45 medlemmer til stede og Hilmar Pettersen ble valgt til formann. Anleggsarbeidet ved Svelgfoss var på det nærmeste ferdige våren 1907. Alle foreningens medlemmer, bortsett fra tre, skulle videre til Øvre Rjukan. På en ekstraordinær generalforsamling 5. april 1907 ble det vedtatt at foreninga skulle bli med på flyttelasset. En komité ble valgt til å oppbevare foreningas eiendeler. Disse kom trygt til Øvre Rjukan, og Rjukanfos Arbeidsmannsforening overtok både eiendeler og foreningsnummer 12 i Norsk Arbeidsmandsforbund. Otto Andersen ble valgt til ny formann.





Etter hvert ble det etablert foreninger på løpende bånd; Møsvann, Våer og Såheim arbeidsmannsforeninger, alle tilknyttet Norsk Arbeidsmandsforbund.
Våer Arbeidsmandsforening ble etablert på Våer søndag 27. oktober 1907. Formannen i Rjukanfos Arbeiderforening åpna møte og ga ordet til Hans Berntsen som holdt foredrag om arbeiderorganisasjonens betydning. Deretter ble foreninga stiftet som en avdeling av Norsk Arbeidsmandsforbund. Gustav Johansen var dirigent. Petter Løken ble valgt til formann, Ludvik Andersen viseformann og August Nilssen kasserer.
Søndag 24. november 1907 holdt Våer Arbeidsmandsforening et medlemsmøte i spisesalen på Såheim som skulle få historisk betydning. (Mer om dette i neste artikkel). Foreningen hadde medlemmer både på Våer og nede på Såheim. Det ble lagt fram forslag til overenskomst mellom Aksjeselskapet Rjukanfos og Arbeidsmannsforbundet angående lønns- og arbeidsforhold. Forslaget var i sju punkter:
-  Samtlige arbeidere i Kompaniets tjeneste skal betales etter den i denne overenskomst 
   fastsatte mindstelønnstariff. Med minstelønn forstaaes den laveste lønn som kan 
   betales noen arbeider i vedkommende gruppe.
-  Minstelønn for tunnelarbeid fastsettes til kr 6,00 for dagarbeid og 55 øre per time for 
   akkord. Arbeid i dagen som fjellsprengning, gråsteinsmuring, betongstøping og jord, vei 
   og jernbanearbeid 60 øre per time for dagarbeid og 55 øre i akkord.
-  Overtid søn- og helligdager, 100 % tillegg, hverdager 50 %. Akkordarbeid natt/dag med 
   dobbeltskift, 25 % tillegg om natta.
-  Sprengningsarbeid på akkord: Arbeiderne betaler skytemateriell, lysolje, karbid og 
   borkvessing. Alle andre redskaper som trengs til ”arbeidets utførelse erholdes fritt uten
   trekk.”
-  Brakkene: Brakkene skal ikke ha større belegg enn de gjeldende sundhetsreglene 
   forskreiv. Det kreves ytre rom til oppbevaring av mat og klær, samt vaskerom. Kompaniet
   skal anskaffe de nødvendige kokekar, sengklær, lys og ved. Arbeiderne skal betale kr.
   4,00 per måned.
-  Det kreves tidmessig sykehus med erfaren lege. Dessuten et badehus for arbeidere.
-  Det kreves sjukepenger, fri lege og medisiner for alminnelig sjukdom.
 




 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
STOR OPPSLUTNING: Det var enorm oppslutning om 1. mai-markeringene på Rjukan på begynnelsen av 1900-tallet. Her fra en av de aller første markeringene, der toget er på vei gjennom kirkesvingen.
 
Med dette var tonen satt. Det var ikke snakk om å stå med lua i handa. Krava var omfattende og arbeiderne hadde satt seg som mål å vinne denne kampen.  
3. mai 1908 ble Våer arbeidsmannsforening delt i to. Arbeiderne ved fabrikkanlegget på Såheim dannet sin egen forening med navnet Såheim Arbeidsmandsforening. I følge Norsk Arbeidsmannsforbunds medlemsregister hadde avdeling 302 Våer Arbeidsmandsforening på dette tidspunktet, i mai 1908, 234 medlemmer. Fra slutten av februar 1908 til utgangen av mai hadde foreninga fått 150 nye medlemmer. Det fins ikke tall for avdeling 331Såheim Arbeidsmandsforening på dette tidspunktet, men året etter, i mai 1909, var medlemstallet i Våer Arbeidsmannsforning halvert. Foreninga hadde på dette tidspunktet 110 medlemmer uten at anleggsaktiviteten var redusert på Vemork. I desember 1909 hadde foreninga på Såheim 69 medlemmer. Seinere vokste medlemstallet sterkt i denne foreninga. I mai 1911 var medlemstallet på det høyeste med 304 medlemmer, mens medlemstallet i Våer Arbeidsmannsforening blei redusert i takt med at anleggsperioden på Vemork gikk mot slutten. I mai 1911 hadde foreninga bare 31 medlemmer.
 
 
Streiken ved Hydro i 1908
Tom Nilsen/Helge Songe

Arbeiderne ved Tinnosbanen og Rjukanselskapets anlegg ved Møsvann, Øvre Rjukan og Vestfjorddalen framsatte i mai 1908 krav om følgende minstelønn for tunnelarbeidere: kr. 5,50 for dagarbeid og kr. 5,00 for akkordarbeid.
 
For arbeid ute i dagen som fjellsprengning, gråsteinsmuring, betongstøping, jord-, vei-,  og jernbanearbeid var kravet minstelønn i dagarbeid på 55 øre per time og i akkordarbeid 50 øre per time. Etter at kravet ble framsatt meldte selskapet seg inn i arbeidsgiverforeningen og forhandlinger ble tatt opp i Kristiania. Forhandlingene førte ikke fram. Arbeidsgiverne krevde at kravet om minstelønn ble frafalt. Det ble holdt avstemning om arbeidsnedleggelse i alle foreningene fra Notodden til Møsvann. Av 2100 mann, hvorav 1600 – 1700 organiserte, stemte 12 imot streik. Arbeidet ble lagt ned mandag 29. juni. Store deler av arbeidstokken reiste fra stedet. Bare omkring hundre mann var igjen i hele Vestfjorddalen.
 De gjenværende fikk streikebidrag fra forbundet og hadde som oppgave å sikre arbeidsplassene mot streikebrytere. Alle foreningene nedsatte streikekomiteer og ordensvern. Avisene kunne fortelle at orden ble opprettholdt på en mesterlig måte. De politiet ikke maktet å få orden på, langerne (spritgaukerne), ordnet de streikende opp med sjøl i løpet av et par dager. Notodden og Vestfjorddalen blei rensket for den ”fordervelige gauketrafikken”, skrev Varden. Bare Aftenposten hadde et annet syn på saken: ”De streikende arbeidere er ikke alene beredt på at forsette streiken, men de vil også føre sin streik gjennom med vold og makt. Dette organiserte voldskompagni skal sammensettes av ungekare, der skal lønnes av streikegasjen.”





 ENORM STREIKEVILJE: Det ar en enorm streikevilje blant Hydroarbeiderne. Streikemøtene samlet hundrevis av arbeidere.

Sam Eyde averterte etter arbeidere i svenske aviser, og fikk tak i 50 mann som kom til Kristiania. Da disse hørt at det var streik, reiste de hjem. Alle var organiserte. Sam Eyde hadde tidligere uttalt at ”han kunne skaffe tusen mann til Notodden”. Denne gangen kom ikke en eneste en. Streikekomiteens formann i Vestfjorddalen, A. Blattmann, fortalte tretti år etter streiken at de organiserte arbeiderne var forbrett på å møte streikebryterne. Ved Fagerstrand og Rollag (Mæl) var det vaktposter som patruljerte dag og natt. De var innlosjert i det gamle meieriet på Bjørtuftsletta og sørget for at ingen kom over jernbanebrua ved Miland. Ved fjellovergangen til Rauland var det poster forkledd som jegere, utstyrt med munnladere og hagler.  
Det kom ikke til store konfrontasjoner mellom streikende og streikebrytere. På Tinnosbanen var det noen lokale bønder som kjørte under streiken og fikk sin påpakning for dette. I Vestfjorddalen gikk arbeidet sin gang ved Rollag sagbruk. Dette kunne sjølsagt streikekomiteen ikke finne seg i og gikk til aksjon. Selskapet rekvirerte politi som sperret av området, men et par politimenn kunne lite gjøre. Sagbruksarbeiderne la til slutt ned arbeid mot lovnad om fritt leide.
I august kom det til nye forhandlinger i Kristiania. De fleste krava blei da innfridd, men arbeidsgiverne nektet fremdeles å innfri minstelønnprinsippet i akkord. De forslo isteden en formulering som skulle komme arbeiderne i møte på et punkt om ”garantert forskudd”. Dette forslaget ble lagt fram for foreningene og nedstemt med stort flertall. Arbeiderne ville ha minstelønnsbestemmelsen ”klar og ren uten omsvøp”, og dessuten klare bestemmelser angående redskapstrekket.
Dette skjerpa sjølsagt frontene. Selskapet meddelte 17. august at de ikke under noen omstendigheter kunne strekke seg lenger, og at de arbeidere som ikke gjenopptok arbeidet ville bli kastet ut av selskapets brakker ved ukas utgang. Streikekomiteen satt straks i gang arbeidet med å skaffe husrom og hadde i løpet av kort tid ”ekspropriert hele Vestfjorddalen”, i følge streikeleder Blattmann. På utkastelsesdagen marsjerte arbeiderne i flokk og følge fra Øvre Rjukan og ned til Såheim og streiken fortsatte med uforminska styrke.  





 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
1. MAI-TOGET: Det berømte 1. maitoget i 1908. Oppslutningen og kampviljen var til stede i rikelig mon.
 
Litt seinere blei det gjort nye framstøt i Kristiania for å løse konflikten. Det endte med at Hydro måtte innfri kravet om minstelønn i akkord. Arbeidsgiverforeningen nekta imidlertid å godkjenne kravet, så Hydro meldte seg ut. Arb
 
eidet blei tatt opp igjen mandag 6. oktober etter at arbeiderne hadde godkjent avtalen med 271 mot 36 stemmer. Streiken hadde vart i 14 uker.
I slutten av oktober var arbeidsstyrken tilbake på nivået fra før streiken. Anleggsleder Sigurd Kloumann regnet ut hva streiken hadde kostet. Den størst utgiften var lønninger til ingeniører og oppsynsmenn som gikk mer eller mindre virkeløse i tre måneder. I alt kostet streiken kr. 642 000,-. Det tilsvarte mer enn 128 000 dagsverk, basert på en daglønn på kr. 5,-.
I tida etter streiken benyttet Hydro anledningene til å kvitte seg med noen av streikelederne. Tre tunnelarbeidere ble registrert i Hydros ”svartebøker” som hovedmenn bak streiken. Karl Johan Pettersen (Stockholms-Pelle) ble boende på Rjukan. Gustav Johansen og Anders Hovland forlot Rjukan. A. Blattmann fikk slutt i februar 1909.  
Rjukanarbeiderne og Arbeidsmannsforbundet hadde vunnet en stor seier. Dette ble den første store anleggstariffen i Norge, og minstelønnsprinsippet ble knesatt og innført også på statens anlegg. Arbeidsgiverforeningen hadde fått et solid skudd for baugen.  
På Rjukan fikk saken umiddelbare følger for de lokale organisasjonene. Reisinga av Folkets Hus var et direkte resultat av streiken. Nettopp dette er tema for neste ukes artikkel.
 
Saaheim Folkets Hus
Tom Nilsen/Helge Songe

Det første Folkets Hus i Norge ble bygget på Spjerøy, på Hvaler i Østfold, i 1898. Og det var steinhoggere som sto for bygginga. Ganske snart kom Folkets Hus i Sauda, også her bygget av steinhoggere.
 
Kanskje var det også steinhoggere som inspirerte arbeiderne på Rjukan. For 30. april 1910 kunne de holde åpningsfest i sitt eget Folkets Hus i Arbeidergata (det som nå heter Musikkhuset). Men ikke nok med det; rjukanarbeiderne fremmet i tillegg et forslag på LO-kongressen i 1910 om opprettelsen av Folkets Hus Fond. Målbærer for saken var arbeideren og forfatteren Kristoffer Uppdal. Forslaget ble vedtatt. Man kan si at vedtaket på LO-kongressen ble opptakten til arbeidet med å skape en egen arbeiderkultur her i landet, en motkultur til den eksisterende borgerlige. Men for Rjukans del kan vi ikke snakke om en motkultur. Derimot ble det den dominerende kulturen.
Lørdag 28. november 1908 ble det, på oppfordring fra Norsk Arbeidsmannsforbunds avdeling på Såheim, holdt et massemøte i Arnesens spisebrakke. Det ble enstemmig vedtatt å bygge et lokale. Plankomitéen besto av sju mann, tre fra Norsk Arbeidsmannsforbunds avdelinger, to fra Trearbeidernes forening og to fra Malernes avdeling. Avdelingene skulle sjøl velge sine representanter.
Allerede 13. desember holdt byggekomiteen sitt første møte. Johan Eriksen ble valgt til formann, sekretær ble O. Kristoffersen og kasserer M. Mathisen. En forhandlingskomite redegjorde for sine forhandlinger med grunneier Bøen. Han forlangte 200 kroner i årlig grunnavgift for ett mål. En skriftlig håndgivelse på to måneder ble godkjent, og Johan Eriksen foreslo at hver aksje skulle lyde på 2 kroner med innbetalingsfrist to måneder. 14. januar 1909 søkte byggekomiteen fagforeningene om et lån på 25 kroner fra hver forening. Alf Mathisen foreslo å søke Selskapet om gratis tomt. Etter en del akkedering for og imot ble det vedtatt å ta i mot tilbudet fra H. Bøen uten å søke Selskapet.

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
SAAHEIM FOLKETS HUS: Saaheim Folkets Hus ble åpnet 30. april 1910. Initiativet kom fra Saaheim Arbeidsmandsforening. En byggekomite startet forberedelser og planlegging i desember 1908. Vedtak om bygging ble gjort på et massemøte 30. januar 1909. Kostnadene var kalkulert til kr. 10 000,-.
 
På et massemøte 30. januar 1909 ble det lagt fram tegninger. Kostnadskalkylen lød på til 10.000 kroner. Planene ble godkjent, enstemmig. Samtidig ble det vedtatt lover for huset og tre revisorer ble valgt, Edv. Angel, Andreas Eriksen og murer Hansen.
Men tomtespørsmålet var ikke avklart. For det første var flere urolige for de årlige leieutgiftene, og i tillegg hadde grunneieren knyttet visse betingelser til tomta; blant annet at aktivitetene i huset ikke ”i vesentlig grad måtte forstyrre omgivelsene”. Dette ville ikke arbeiderne akseptere.  Men på et møte 3. april ble man enige med grunneier Bøen om at kravene kunne frafalles mot at man valgte en tomt litt lenger unna. Samtidig ble Murernes forening og Jern- og Metallarbeiderforeninga invitert med i komiteen.
På massemøte 15. juni blei det vedtatt at alle som ville jobbe på tomta skulle få 50 øre timen.14. november var grunnarbeidene ferdig og bygginga kunne starte. Grunnarbeidet hadde kosta 800 kroner, arbeidslønn og nødvendige materialer inkludert. Det meste av dette ble finansiert gjennom loddsalg.
Huset ble finansiert ved aksjetegning blant arbeiderne. Det ble tegna mer enn fire hundre aksjer a 5 kroner. I tillegg ga de enkelte fagforeningene tilskudd. Mye bygningsarbeid ble dessuten gjort på dugnad.
Folkets Hus ble innviet 1. mai 1910. Alle vinduene var ennå ikke på plass, men tjærepapp gjorde nytten i vindusåpningene. Inne var det pyntet til fest, og oppslutningen var enorm. Stortingsmann Adam Egede-Nissen holdt talen for dagen. For første gang i Vestfjorddalen vaiet det røde flagg på taket til arbeidernes egen bastion.
1911 installerte Folkets Hus kino i storsalen. Jacob Eikefjord ble ansatt som kinobestyrer. Han overtok som vaktmester i mars 1912 og var bestyrer av Folkets Hus fram til november 1917. I 1912 ble satt i gang bygging av en 3. etasjers gård på nabotomta, med kino i første etasje og kontorer i andre og tredje etasje. Dette huset blei åpna 8. juli 1913.  





 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
FØRSTE BIBLIOTEK:Det førstebiblioteket ble åpnet i Folkets Hus 7. november, 1914. Allerede åpningsdagen strømmet folk til for å låne bøker.
 
Inntektene fra kinodrifta ble øremerket til å opprette et folkebibliotek i 2. etasje i den nye bygningen. Folkets Hus bevilga 1000 kroner til oppstart, fritt hus og 250 kroner i årlig bidrag. Henrik Johnsen Hjartøy ble ansatt som bibliotekar i full stilling i 1917. Den minste byen i Norge med bibliotekar i full stilling på dette tidspunktet, var Kristiansand. Rjukanarbeiderne visste at ”kunnskap er makt”. Og nettopp kunnskap var det folkeboksamlingen representerte. Folkets hus bevilget et årlig bidrag på kr. 250,-. Men dette var ikke nok, så Hjartøy fikk i oppdrag å jobbe for å gjøre folkeboksamlingen om til Rjukan offentlige bibliotek. Vedtak om offentlig bibliotek kom i mai 1919.
Rjukanarbeiderne skjønte at det å få en egen handelsforening ville gi dem både et bedre og et billigere dagligvaretilbud enn det å være prisgitt handelsstanden  – eksempelvis Rjukan Varelager, som var eid av Norsk Hydro. Derfor ble Saaheim Kooperative Handelsforening starta i Folkets Hus i 1910. Forretningen gikk konkurs etter halvannet år, men ble startet opp igjen, som Rjukan Samvirkelag, i 1913 – nå med lokaler i annekset til Folkets Hus i Arbeidergata. I 1915 kjøpte Folket Hus Sam. Eydes gt. 213 for å etablere en filial. I desember 1919 gikk Folkets Hus sammen med Samvirkelaget og kjøpte Tveitens gård og manufakturforretning.
I 1917 leide Folkets hus en del av gården Øian på Dale. Her ble det etablert restaurant med dansesal. Investeringen beløp seg til kr. 16 000,-. Rjukan faglige samorganisasjon ga samtidig Folkets hus’ styre i oppdrag å utrede et feriehjem. I juni 1920 sto feriehjemmet i Austbygde ferdig, offisielt døpt Rjukan Organiserte Arbeideres Feriehjem. Med dette var organisasjonstanken gjennomført. Nå var arbeiderens liv organisert fra vugge til grav.
 


Søkelys på Hydrokonsesjonen
Vestfjorddalens unike krafthistorie
Tekst og foto: Helge Songe  
(Artikkelen er skrevet i 2005)  

Det finnes flere ensidige industristeder her i landet som opp igjennom det forrige århundret ble tuftet på tilgangen til vannkraft.
I de første tiårene, fra 1900 og framover, hadde man dårlig teknologi for overføring av elektrisk strøm over lange strekninger. Men kunne naturligvis føre strøm, men det gikk altfor mye tapt underveis. Dermed måtte man bygge industrien tett ved energikilden. Mange av disse stedene har de siste tiårene opplevd turbulente tider, med omfattende omstillinger og i verste fall nedleggelser og fraflytting i stor stil. Akkurat dette har Tinnsamfunnet fått erfare mer enn noen andre. Rett og slett fordi historien om krafteventyret, industrieventyret og den 100 år gamle byen i Vestfjorddalen i Tinn er helt unik. Allerede i 1902 hadde Sam Eyde kjøpt fallrettighetene til Rjukanfossen, av Skien Telemark Turistforening. Herr banksjef Kielland-Torkildsen, som var leder i foreningen, og overingeniør Axel Borchgrevink øynet mulighetene for å drive turisme i stor stil og å tjene penger på Rjukanfossen som reiselivsprodukt. I 1893 kjøpte de halvparten av fossen av grunneieren på gården Vemork, på sørsida av fossefallet. Året etter kjøpte de den andre halvparten av grunneieren på gården Fosso på nordsida. De to herrene sikret de seg fallrettighetene til den mektige fossen for til sammen 1100 kroner.  

Kjøpte konkursbo
Turistforeningen eide Rjukan hotell, som lå der Krokan turisthytte ligger i dag, like ovenfor Maristitunnelen. Hotellet gikk konkurs like etter århundreskiftet. Og da mektige Sam Eyde kom og ville kjøpe Rjukanfossen, sa de to herrene nei. Men de sa samtidig at dersom han kjøpte konkursboet, skulle han få rett til å forhandle om kjøp av fossen. Sam Eyde kjøpte konkursboet Rjukan hotell for 30 000 kroner, der og da. Året etter kjøpte han fallrettighetene i Rjukanfossen for 180 000 kroner, og etablerte et aksjeselskap. Et aksjeselskap som i 1905 skiftet navn til Norsk Hydro. Så en kan vel si at den egentlige starten av Norsk Hydro var i 1903.   

Selskapet fikk etter hvert hånd om fallretighetene i hele Maanavassdraget, fra Møsvatn til Tinnsjøen. I perioden 1907 – 16 ble kraftverkene bygget. Vemork kraftstasjon var verdens største da den sto ferdig i 1911. Og da Saaheim kraftstasjon ble åpnet i 1915 var dette den største i verden. I tillegg ble Frøystul kraftverk bygget i disse årene. Alt dette skjedde før man fikk konsesjonslovene her i landet. De ble vedtatt av Stortinget i 1917, og ble ikke gitt tilbakevirkende kraft. Hydro har dermed kunnet utnytte de enorme kraftresursene opp gjennom hele 1900-tallet uten å yte vanlig kompensasjon til lokalsamfunnet i form av konsesjonsavgifter og konsesjonskraft.



Nye tider, ny teknologi
Fra slutten av 1920-årene skjedde det en total omlegging av produksjonen på Rjukan fabrikker. Nå ble det produsert ammoniakk i store mengder. Halvparten av denne ble sendt til Herøya for videreforedling, og den andre halvparten skulle ferdigproduseres til kunstgjødsel på Rjukan.

Allerede da hevdet toppledelsen i Hydro at ferdigproduksjonen på Rjukan ”økonomisk sett rettelig straks burde vært lagt ved sjøen”. Dårlige driftsresultat allerede fra dag en førte til at Hydro i 1934 foreslo å flytte all ferdigproduksjon til Herøya. Kommunen var i sjokk. Dette ville bety ruin for Rjukansamfunnet. Kommunen henvendte seg i
dramatiske ordlag til Regjeringen. Fra alle hold i Stortinget ble det gitt uttrykk for at en måtte avverge den katastrofen for Rjukan som nedlegging av ferdigproduksjonen ville bety. Saken ble løst ved at Regjeringen foreslo en avtale med Hydro om transportstøtte. Stortinget vedtok å gi Hydro uoppsigelig avtale om dekning av driftsunderskudd og sikring av et visst utbytte på Bratsbergbanen. Dette var enormt viktig for Tinn kommune. Men enda viktigere var vedtaket om at alle framtidige saker om kraftutførsel fra Rjukan skulle forelegges Stortinget. Uten dette vedtaket hadde Norsk Hydro ganske sikkert vært borte fra Rjukan for mange år siden. Noe den videre historien helt klart viser.

Ville ikke betale
En søknad fra Norsk Hydro i 1934 om eksport av kraft fra Rjukan til Herøya lå an til å bli godkjent. Når det ikke ble noe av denne avtalen, var det fordi Hydro ikke ville betale den avgiften til Staten som Vassdragsstyret fastsatte. I 1936 kom Hydro med en ny og mer omfattende søknad. Men også denne ble lagt vekk, i 1939. Igjen fordi Hydro heller ikke nå aksepterte størrelsen på avgiften. Men den aller viktigste årsaken til at Hydro trakk søknaden i 1939 var at Staten krevde at selskapet skulle opprettholde en viss produksjon på Rjukan. Høsten 1939 sa Hydro opp den opprinnelige avtalen fra 1934 fordi det var ”produksjonsmessig og særlig salgsmessig umulig å binde en viss del av ferdigproduksjonen til Rjukan”. Så kom krigen og hele situasjonen ble endret. Det ble gitt en midlertidig tillatelse til overføring i 1939, og i 1940 ble det gitt konsesjon for overføring av 10 000 kW. Denne ble bekreftet i 1950. I betingelsene for denne ble det bestemt at ”vesentlige og mer varige innskrenkninger i ferdigproduksjonen …… ikke må finne sted uten Industridepartementets samtykke”. I følge Hydros egne formuleringer var heller ikke ”Rjukan-problemet” så påtrengende i høykonjunkturårene etter krigen.

Rjukansituasjonen
Helt på slutten av i 1963 varslet Hydro alle sine ansatte på Rjukan om at man hadde planer om nedlegging av kalksalpeterproduksjonen på Rjukan. Kommunen ble overhodet ikke informert. Det er ingen overdrivelse å si at lokalsamfunnet i Vestfjorddalen var i sjokk. Samtidig satte selskapet i gang omfattende rasjonaliseringstiltak og en dramatisk nedbemanning. Tinn kommune ba Hydro legge fram en langtidsplan for den kjemiske produksjonen på Rjukan. Svaret på sin henvendelse fikk kommunen i april 1965, i form av en søknad om overføring av all kraft fra Rjukan til Herøya. Hydro argumenterte med at den tekniske utviklingen gjorde det billigere å produsere ammoniakk basert på olje og gass, og Hydro bygget sitt første oljebaserte ammoniakkanlegg på Herøya. Fra Hydros siden ble det heller ikke lagt skjul på at det ville ha vært en enorm fordel både for norsk industriekspansjon og for nasjonal økonomi om Hydro alt i 30-årene hadde fått legge ned all ammoniakkproduksjonen på Rjukan.




Imidlertid måtte selskapet erkjenne at gjødningproduksjon basert på  ammoniakk og med vannkraft som energikilde fortsatt var meget konkurransedyktig på verdensmarkedet. I sin søknad konkluderte Hydro med nedlegging av den delen av ammoniakkproduksjonen som ikke ble benyttet til ferdigproduksjon på Herøya. Samtidig varslet man full nedleggelse av ammoniakkproduksjonen på noe lenger sikt.

Pr 31.12.64 hadde Hydro 1500 personer, hvorav 1450 fast ansatte på Rjukan. I søknaden anslo selskapet at dette antallet ville bli redusert til 700 i løpet av seks år.

800 arbeidsplasser
Nå var det godt å ha vedtaket fra 1934, om at alle saker om utførsel av kraft fra Vestfjorddalen skulle forelegges Stortinget. Etter en lang og meget omstendelig behandling endte det med at Hydro i ”Konsesjonen av 1968” fikk tillatelse til å halvere den kjemiske produksjonen på Rjukan. Selskapet ble pålagt å opprettholde 750 - 800 arbeidsplasser. Ønsket om en ytterligere nedbemanning måtte ikke finne sted uten samtykke fra Industridepartementet. Videre ble selskapet pålagt å etablere et kommunalt næringsfond på 3,5 millioner kroner. Dette skulle innbetales over fem år. Og endelig ble det vedtatt at Stortinget, når de fem årene var gått, kunne pålegge Hydro en avgift tilsvarende de konsesjonsavgifter som det ellers ville ha vært rimelig å pålegge. Påleggene fra 1968 ble i alt vesentlig stadfestet ved en langt mindre omfattende behandling i Stortinget i 1975. Denne handlet egentlig bare om konsesjonsavgifter i forbindelse med ombygging/modernisering av kraftverkene på Vemork og Saaheim. Men det ble også slått fast at pålegget om 750 - 800 arbeidsplasser sto ved lag.

1988-konsesjonen
I 1987 fremmet Hydro en søknad om total nedleggelse av all kjemisk produksjon på Rjukan. Det ble et nytt sjokk for lokalsamfunnet i Vestfjorddalen. Nok en gang kom vedtaket om å forelegge saken for Stortinget til anvendelse. Denne gangen var kommunen raskt på banen for å mobilisere. Det ble satt i gang et omfattende arbeid for å klargjøre konsekvensene. Kommunen satset på diskusjon i stedet for konfrontasjon, og presiserte blant annet at ”…. ikke krever at Norsk Hydro skal drive en industriell virksomhet som teknologisk og økonomisk er foreldet. Kommunen krever i prinsippet heller ikke at kraften skal bli i kommunen, men skal kunne føres ut og benyttes fritt av selskapet”. Men: ”Kommunen hevder at når Norsk Hydro fritt ønsker å disponere kommunens natureiendom – så har dette en motytelse”.







Hele saken ble lagt fra i form av Stortingsmelding nr. 24, 1987-88. Kommunen, ikke minst rådmann Geirr Gürgens, var langt fra fornøyd med alt. Men på et punkt hadde lokalsamfunnet åpenbart fått gjennomslag. Regjeringen uttalte følgende: ”På bakgrunn av de vilkår som tidligere er fastsatt i forbindelse med overføring av kraft, har Norsk Hydro etter departementets oppfatning klare forpliktelser i forhold til Rjukan-samfunnet”.
Deretter gjorde Stortinget følgende vedtak:    



1. Hydro opprettholder 350 arbeidsplasser
2. Hydro bidrar med 60 millionerkroner til Tinnsjøveien                                  
3. Hydro bidrar med 80 millioner kroner til et næringsfond                                    
4. Hydro stille 10 prosent av kraftproduksjonen til disposisjon for Tinn kommune   
5. Hydro medvirker til utleie av lokaler og arealer på fabrikkområdene på Rjukan     
6. Hydro skal medvirke til salg/utleie av tomter utenfor fabrikkområdet i samarbeid med
    Tinn kommune                                    
7. Tinn kommune og Hydro har anledning til å ta gjennomføring av avtalen opp med
    departementet                                    
8. Hydro betaler fortsatt årlige avgifter til Tinn kommune for Vemork og Saaheim slik det 
    ble fastsatt i 1975  

Dagens situasjon
Det er med bakgrunn i vedtakets punkt 6. at saken nå igjen er oppe til diskusjon. Tinn kommune mener å kunne dokumentere at Hydro pr i dag bare har 250-260 arbeidsplasser på Rjukan. Kommunen mener derfor at selskapet bryter forutsetningene. Kommunen har gjentatte ganger bedt Hydro om en dokumentasjon på de arbeidsplassene selskapet mener å ha på Rjukan. En slik har man ikke fått. Derfor tok kommunen opp saken med daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen i mai i år. Statsråden lovte svar i løpet av ei ukes tid. Men til tross for gjentatte purringer, uteble svaret. Inntil i forrige uke. Da mottok Tinn kommune et brev undertegnet to byråkrater i Næringsdepartementet som slo fast at Hydro har innfridd forpliktelsene, og at selskapet ikke kan pålegges å etterkomme en slik arbeidsplassgaranti i all framtid. Til dette svarer Tinn kommune at da kan heller ikke selskapet gis anledning til å føre ut kraften i all framtid. Og der står saken. Nå mener kommunen at vedtaket fra 1934, om at alle saker som vedrører utførsel av kraft var Vestfjorddalen skal forelegges nasjonalforsamlingen, nok en gang må komme til anvendelse. Så vil tiden vise om den sittende næringsministeren, Børge Brende (H), deler denne oppfatningen.
.